local og local-lvm: hvorfor det finnes to lagringer og hva hver av dem er til

Installasjonen er ferdig, du har åpnet panelet, og til venstre står to lagringer med svært like navn. Av navnene ser du ikke hvilken som er hvilken, for navnene nevner teknikken de bruker, ikke oppgaven deres.

Det virkelige skillet er dette: hva de rommer.

Det finnes to slags innhold

Filer. Installasjonsbilder, sikkerhetskopiarkiver, beholdermaler. Dette er filer som ligger i en mappe, har navn og kan kopieres.

Disker. Diskene til virtuelle maskiner og rotfilsystemene til beholdere. Dette er ikke filer du blar i; de settes av som rå plass.

De to oppgavene ligner, men behovene er ulike. En fillagring må være smidig, en disklagring rask og ordnet.

Øyeblikket da du sier "valget er ikke der"

Hver lagring oppgir hvilke innholdstyper den tar imot. Ser du ikke den ventede lagringen i listen når du oppretter en maskin, er det ingen feil: den lagringen har ikke påtatt seg den innholdstypen.

Har du først forstått det, forklarer halve panelet seg selv. Et manglende valg er alltid et spørsmål om tillatelse, ikke en skjult feil.

Tre praktiske følger

For det første: blir den ene full, hjelper ikke den andre. Maskindisker fyller disklagringen, installasjonsbilder fyller fillagringen. De to er som regel atskilte steder; plass i den ene redder ikke den andre. Bak setningen "det er plass, men maskinen starter ikke" ligger alltid dette.

For det andre: standardinstallasjonen legger begge på samme fysiske disk. De nedlastede bildene, de tatte sikkerhetskopiene og maskinenes disker ligger altså sammen på oppstartsdisken. De deler den disken både i plass og i slitasje.

For det tredje og dyrest: en sikkerhetskopi skrevet til samme disk som maskinen er ingen sikkerhetskopi. Dør den disken, går maskin og kopi sammen. Standardoppsettet innbyr sterkt til det, for det er den eneste lagringen innen rekkevidde.

Se ikke på lagringens navn, se på dette spørsmålet

Still ett eneste spørsmål for hver lagring: "hvis denne disken dør, hva mister jeg?"

Er svaret "noen installasjonsbilder, dem laster jeg ned på nytt", er det en avslappet lagring. Er svaret "alle maskinene mine", er det et alvorlig sted. Er svaret "maskinene og sikkerhetskopiene mine", finnes det en utformingsfeil der, og den bør rettes først.

Svar på det spørsmålet én gang per lagring; oppsettet skriver seg selv.

Hva Atlas gjør

I skjermbildet for å opprette lagring spør Atlas ikke først om teknikken, men om formålet: hva skal denne lagringen romme, arkivfiler eller maskinenes disker? Den tekniske motsvarigheten vises som underteksten, så den som vil lære riktig term får den, men for å velge trenger du ikke kjenne termen.

Grunnen er emnet i denne artikkelen: spørsmålet i hodet til brukeren er ikke "hvilket filsystem", men "hvor skal denne tingen". Skjermbildet bør stille det samme spørsmålet.

Også valget av sted er bygd på samme logikk: å opprette et nytt område i en samling presenteres som ett eneste begrep, uansett hvilken teknikk som ligger bak. Og før bekreftelsen vises et sammendrag av hva som kommer til å skje, for å sette opp en lagring er en beslutning som er tungvint å flytte senere.