Hvor mange kjerner og hvor mye minne til hvilket arbeid

Dette er det vanligste spørsmålet når en ny maskin bygges, og det har ikke ett riktig svar, for svaret avhenger av typen arbeid. Likevel faller oppgaver i noen få familier, og hver familie har sin egen flaskehals.

Hvorfor det skader å gi for mye

Å gi en maskin flere kjerner enn den trenger, gjør den ikke raskere. Ekstra vCPU forlenger køen på serveren, og hver gang maskinen vil kjøre venter den på at flere kjerner blir ledige samtidig. Med minne er det likedan: tildelt minne regnes som tatt fra verten selv når det ikke brukes for alvor, og det er stengt for de andre maskinene.

Typen arbeid setter flaskehalsen

En medieserver vil ha omkodingskraft heller enn kjerner; med maskinvareakselerasjon holder to kjerner, uten den hjelper ingen kjernemengde. En database er følsom for disklatens: en rask disk og en egen IO-tråd betyr mer enn ekstra kjerner. Omvendte proxyer og små paneltjenester ber om nesten ingenting og kjører i årevis på én kjerne og lite minne. KI- og bildearbeid vil det motsatte: uten et videresendt skjermkort kjører de uansett ikke meningsfullt, og minnebehovet er stort.

Startregelen

Gi lite, mål, øk deretter. Å legge til en kjerne på en maskin i drift er som regel lett; å ta en tilbake betyr å fjerne en ressurs som er blitt vane. For minne gjelder samme vei, og minne er ressursen som tar først slutt på verten.

Ikke bestem uten å måle

Hva en maskin virkelig trenger, viser seg etter noen dagers drift. Første dags anslag er bare et utgangspunkt; den virkelige beslutningen kommer fra en måling under last.